Zen formene vi har er ikke tilfeldig utformet, de ritualer og seremonier vi har er ikke tilfeldig utformet. Hvordan vi blant annet gjennomfører zazenkai og alle de små ritualene som inngår i den; hilsen i døråpningen på vei inn, håndstillingene, hvordan vi sitter med ryggen ut, er generelt stille, bruk av klangbollen, klappstavene, serverer mat under oryoki, mottar mat under oryoki osv, … alle formene tjener et formål.
Et formål som over tid vil aktualiseres av at formene utføres oppmerksomt, nøyaktig og med en dose verdighet. I starten føles formen litt sær, kanskje til og med påtrengende, den skal ha oss til å gjøre det på den eller den måten. Vi må bruke krefter på å memorere, og konsentrere oss for å å jobbe oss inn i formene, og til slutt huske dem. Det blir litt kunstig, og så blir det for at vi gjør det kun fordi det er det senteret “krever” av oss, mer eller mindre villig.
Over tid og etter hvert som vi glir inn i formen går det mer av seg selv, har vi anledning til å oppdage formens formål gjennom vår egen erfaring.
Vi kan oppdage at formene har sin virkning tilbake på oss, de nærmest veileder oss i gjennom vår felles bestrebelse i zen praksis, og og kan kjenne at de tross sin faste form, merkelig nok, kan være veldig frigjørende.
Vi kan komme til erkjennelsen av at det at vi utfører formene er til støtte for vår felles bestrebelse i vår praksis i felleskap, og at vi etterhvert finner at vi utfører formene nettopp fordi vi verdsetter og ønsker å støtte både vår egen og hverandres praksis.
Zen formene er også i seg selv zen i bevegelse, en overgang mellom vår formelle praksis på puten her i zen-dojoen og vårt hverdagsliv. Gjennomfør derfor formene like oppmerksomt, helhjertet og oppriktig som når du sitter i zazen.