Hvorfor kommer vi hit og sitter på en pute eller en stol, vendt mot en vegg, hendene i zazen mudra og sitter stille? Hvorfor bruker vi tid på å sitte i oppmerksomt nærvær? På meditasjon?
Generelt i vår kultur er det sjelden vi gjør noe uten en grunn eller uten at vi skal oppnå noe. Vi er i hele vårt liv flasket opp på å ha forventninger til ting. Sette oss mål. Mål vi jobber bevisst mot, og hardt for å oppnå, for så å høste en gevinsten i enden.
Det vei-søkende sinnet, the way-seeking mind, er ordene vi zen “universet” bruker for å peke mot dette sinnet som søker veien, eller praksisen. Motivasjonen bakenfor sitting. Typisk kan det være et problem i livet vi ønsker å løse. Stress. Angst. Aggresjon. Uro. Eller kanskje et spørsmål vi søker svar på. Mening med livet. Innsikt. Oppvåkning. Så vi kommer gjerne med en helt klar forventning eller mål, om å få løsning eller svar på disse problemene eller spørsmålene.
Å sitte i zazen i vår tradisjon uttrykkes av Dogen gjennom uttrykket Shikantaza. Shikantaza kan oversettes til kun å sitte. Det betyr at vi skal sitte helt uten forventning om å oppnå noe som helst, eller å få noe ut av dette. Vi skal ikke sitte med en forventning om å få svar. Vi skal ikke sitte med en målsetning om å løse et konkret problem. Tvert imot skal vi sitte uten forventning om noe som helst, med et sinn fri fra tanker om oppnåelse, gevinster, utbytte eller belønning. Kun å sitte. Shikantaza.
Her opplever vi et paradoks. Hvis det ikke var et problem vi ønsket løsning på, eller et spørsmål vi ønsket svar på, ville vi ikke sittet i utgangspunktet. Det virker som vi er avhengig av denne drivkraften. Likevel så er læren gitt av Dogen og andre zen-mestre, kast alt dette, og bare sitt, helt forventnings løst. Det er et paradoks, eller som vi sier i zen verden, et Koan (en gåte), som ligger der i praksisen. Det kan vi la ligge der i bakgrunnen, men en nøkkelen her ligger i å forstå dette “vei-søkende sinnet”.
Jeg skal ikke nøste i denne gåten, MEN, hvis vi virkelig skal våkne opp til øyeblikket, til tingene akkurat som de er, til oss selv og vår sanne natur, må vi kaste alle våre forestillinger. Når vi kommer til zazen med forventninger tar vi med oss mange antakelser og forestillinger. Det er det lille sinnet, egoet, som jobber i bakgrunnen. Hvem er det egentlig som har disse forestillingene? Hvem er det som har et problem? Selv forestillingen om “hvem” eller “hva” må kastes. Som Dogen sier i Genjo-koan: “ å studere seg selv er å sette seg selv til side, å sette seg selv til side er å bli opplyst av alle ting“. Kodo Sawaki, sa det slik: “zazen er ikke godt for noe.“
Så frem til vi forstår dette “vei-søkende” sinnet, frem til vi forstår hva som menes med “ikke godt for noe”, er det bare å sitte. Fortsette med å sitte. De “gode nyhetene” er jo at du kan bare “slappe av”. Ikke noe som trenger å fikses. Ikke noe du trenger å prestere. Du trenger ikke være god. Bare sitte. Slik du er. Stille. Oppmerksomt. Det er det eneste. Forsett å sitte.