Return to site

HVORFOR mediterer vi?

Hvorfor sitter vi zazen?
Det er viktig å forstå hvorfor for å retning på praksisen.

· Ord fra zazenkai

Har du hørt utsagnet, “å meditere er en selvsentrert og egoistisk aktivitet”? Kanskje kan det bli det av ulike grunner hos den enkelte som praktiserer, men det som er viktig, er å forstå og ha det klart for seg: HVORFOR sitter vi i zazen? Det er viktig innenfor denne skolen eller tradisjonen og forstå HVORFOR vi mediterer. Hvis vi ikke vet hvorfor, blir vår praksis utydelige, uten retning, og vi vil ikke være i stand til å bygge en sterk praksis.

All meditativ praksis innenfor sotozen, peker mot nøyaktig det samme punktet.
Det handler ikke om å forbedre deg. Det handler ikke om å fikse deg.
Det handler ikke om å føle seg vel eller uvel under zazen eller etter zazen.
Det handler ikke om å fremkalle en bestemt sinnstilstand.
Det handler om å åpenbare tingene akkurat slik de er, å åpenbare hvem eller hva du ER. Å forstå hva du er.
Det handler om å øyeblikk for øyeblikk "se inn i spørsmålet" hva er jeg?

Når et menneske eller et annet levende vesen står foran deg, hva ser du? Hvordan kan du forstå det som står foran deg? Alt vi kan se, er "oss selv". Når du ser et “annet” “menneske”, er det en projeksjon av deg selv, av ditt eget sinn. Hvis din innsikt går dypt, hvis din forståelse går dypt, hvis ditt sinn er klart, så kan du klarere forstå det som er rett foran deg.

Å kultivere medfølelse er å være oppmerksom øyeblikk for øyeblikk på hva som foregår rett foran deg, å forstå det som foregår rett foran deg, og handle ut i fra det. Zazen er i sin oppmerksomhets praksis, i sin betraktning øyeblikk etter øyeblikk av vårt eget sinn og det som er, et fundament for innsikt og medfølelse. Zazen er røttene til sann innsikt, medfølelse og kjærlighet.

Når vår innsikt er dyp og vår sinn er klart, handler vi ikke lenger basert på en "relativ" betraktning om oss selv og virkeligheten, men ut i fra en absolutt erkjennelse av det som er, ut i fra en erkjennelse av det som grenseløsheten og sunyata peker på. Hva har et innvandrer barn, et utenlandsk barn og et norsk barn til felles? Ingen av dem finnes! De finnes kun i en relativ virkelighet. I en tenkt virkelighet i vårt sinn, i et sinn som kategoriserer, separerer og skiller, deg og meg. Men de har fundamentalt ingen substans. Det som er absolutt er at de alle er levende vesener, levende vesener med evne til å lide. ZEN handler om å erkjenne det absolutte, og når vår innsikt og praksis er sterk, kan vi se rett gjennom alle de "relative" stengslene og betraktningene, til et levende vesen, til et barn, som lider, ... og som vi betingelsesløst hjelper.

Kanskje kan vi oppsummere hele vår praksis til dette enkle utsagnet:
Innvendig praksis: et stille eller klart sinn,
Utvendig praksis: vennlighet, medfølelse og kjærlighet.

MEN! Når vi nå, akkurat nå, skal til å sitte i zazen, så er paradokset at om vi søker disse tingene, innsikt, klart sinn, medfølelse … så vil det være nettopp denne søken som vil stoppe deg i å få akkurat dette. ZEN mester Dogens innstrukser i Shikantaza, Kun å sitte, peker på nettopp dette. Hvis vi virkelig vil forstå øyeblikket, så må hvert øyeblikk være nok i seg selv, vi må gå tomhendt inn i det, vi må forlate det tomhendt. Hvis vi virkelig vil forstå vår sanne natur, må alle våre forventninger, tanker, målsetninger legges bort. Alt som er igjen er det som ER. Tingene akkurat som de ER, øyeblikk for øyeblikk. Din sanne natur.

Dette er ikke så enkelt, det krever mot, det krever tillit. Spørsmålet er, stoler du på praksisen? Stoler du på dette øyeblikket? Stoler du på din sanne natur?

Kåei

 

PS: Hvis du vil få oppdateringer på fra denne nyhetsbloggen på våre hjemmesider, skriv inn eposten din under, og aktuelle nyheter og andre innlegg relatert til senteret vil bli sendt direkte til deg.

All Posts
×

Almost done…

We just sent you an email. Please click the link in the email to confirm your subscription!

OKSubscriptions powered by Strikingly