“Den som bøyer seg, og det som er bøyd til er begge i sin natur tomhet. Mitt og annens legeme er ikke to, jeg bøyer meg med alle vesener for å bli fri. For å manifestere det grenseløse sinnet og returnere tilbake den grenseløse sannhet.”
Prostranering utføres i mange ulike sammenhenger innenfor vår tradisjon, sotozen, og de fleste andre buddhistiske tradisjoner. Når vi kommer til sesshin eller retreat innledes den gjerne med 3 prostraneringer, sanpai. En prostranering er en stående hilsen i gassho, etterfulgt av en full kroppsbøyning, hvor man fra stående gassho, huker seg ned på knær, lar knær, albuer og panne berøre matten, gotai-tochi, hender løftes med håndflatene opp, før man reiser seg opp igjen i stående gassho. Dette gjentas vanligvis 3 ganger, og mellom hver prostranering sies 1 av disse linjene
"I stillhet vi priser vår forgjengelige natur"
"Ett er ånd og legeme, vår neste som oss selv"
"For således den ærverdige Buddha's vei, I oss med alle mennesker åpenbare"
Å prostranere eller å bøye seg er både en symbolsk handling og en praksis. Det er en legemeliggjøring av respekt, ydmykhet, kjærlighet og takksigelse, ikke mot en høyere makt eller en autoritet, men for alt levende. Det er en anerkjennelse av ditt og annens liv. Det er en anerkjennelse av alt liv, av alle tings sameksistens og grenseløse eksistens. Jeg bøyer meg med alle vesener for å bli fri og manifestere det grenseløse sinnet. Gjennom vår praksis, dypt i vår praksis, kan vi se at det ikke finnes et selv uavhengig av annet, at det er ikke noe selv å finne som ikke inkluderer jord, vann, sol og hele universet. Når vi bøyer oss mot noen er det legemeliggjøring av denne erkjennelsen, en påminnelse at du og jeg, og alt i sin eksistens er knyttet sammen.
Samtidig er prostranering en enkel fysisk bevegelse, som vi utfører helhjertet og med hele oss, etter en bestemt form, med full oppmerksomhet til kropp og sinn gjennom hele bevegelsen. En meditative praksis helt fri fra konseptuelle tillegg, helt fri av symbolikk og filosofi. Kun bevegelse og oppmerksomhet.
I flere tradisjoner praktiseres 108 prostraneringer. Tallet 108 er i ulike tradisjoner regnet som et spesielt tall, blant annet yoga og hinduismen, men også i buddhismen. I Japan slås gong-gongen 108 ganger i tempelet som en avslutning på året og for å hilse det nye året velkommen. Hvert av de 108 slagene representerer 108 urenheter eller fristelser i vårt sinn.
Men helt fri av en slik symbolsk betydning er repeterende prostranering en skarp og kraftfull meditasjon eller øvelse. Antallet er kanskje ikke viktig. I Stille Sinn Sangha vil vi gjennomføre 84 prostraneringer, ikke 108, simpelt hen fordi praksis formen blir lettere å gjennomføre for flere mennesker. 84 fordi det er et tall som symboliserer de 84 zen patriarkene i linjen. 84 fordi det er mange nok til at det blir en kraftfull meditativ praksis.
En praksis som forener kropp og sinn. I ulike sammenhenger i vår hverdag bringes kropp og sinn ut av harmoni. Kanskje har du en arbeidsdag hvor kroppen sitter stille mens sinnet utfører tungt kognitivt arbeid. Eller du nettopp har stått opp etter en natt hvor kroppen har hvilt, mens sinnet ditt har vært både her og der. Gjennom 84 prostraneringer forenes kropp og sinn, og alle slags sinnsstemninger, aggresjon, tristhet, lathet oppløses. Kropp og sinn blir klart og stille, og vi returnerer tilbake til øyeblikket, her og nå, og fundamentalt til vår sanne natur. Som er den samme retning all praksis innen tradisjonen har.
Zen mester Dae Bong forteller om prostraneringspraksis: "Retningen bøyingen har er svært viktig. Jeg vil legge ned mitt lille "jeg" og se min sanne natur, og hjelpe alle levende vesener. Enhver øvelse kan hjelpe med å forene kropp og sinn, men er det bare trening, er retningen ofte uklar. Noen ganger er det for min helse, noen ganger er det for mitt gode utseende, noen ganger er det for å vinne en konkurranse, men innen Buddhismen, peker all praksis og øvelse mot nøyaktig samme sted - hvordan erkjenne min sanne natur, og redde alle levende vesener for lidelsen."