Når jeg ble født, hvor kom jeg fra? Når jeg dør, hvor drar jeg? Dette er spørsmål som de fleste mennesker på et eller annet tidspunkt har stilt seg.
For noen uker siden reiste jeg hjem til Stavanger for å stå med en venns side når han begravde sin 11 år gamle datter. I romjulen i fjor under kveldsstellet stoppet hjerte hennes, og hun våknet aldri opp igjen. I oktober i fjor fikk en fotovenn i familien beskjed av legen at han hadde fått en sjelden kreftform som det ikke var mulig å bli frisk fra. Behandling ville i beste fall antas å kunne strekke levetiden 3 år til. Vi vet alle at vi skal dø, men det faktum at alt er forgjengelig, oss selv inkludert, blir svært tydelig, og kanskje dramatisk og smertefullt i slike situasjoner.
Tanker om hva som følger etter døden, blir bare spekulative betraktninger og antagelser, eller et rent trosspørsmål. Det er fint, men, ingen kan vite noe sikkert om dette. En av de fremste zen mestrene i kina på et tidspunkt ble av datidens keiseren spurt om hva som skjer etter døden, hvorav zen mesteren svarte at DET visste han ikke. Forundret og spørrende som keiseren var til det svaret, fortsatte zen mesteren med å svare, at “Ja, jeg er en zen mester, men jeg er ikke en DØD zen-mester.”
Det som er sikkert er at vi alle skal dø, men hvordan skal vi forstå døden? Er det noe som skjer hvert øyeblikk, eller er det noe som skjer en gang, og så er det slutt? Hva er det som dør? Jeg? Men hva er dette “jeget”? Er det bare det som ligger innenfor huden? Dette, i motsetning til døden, er et spørsmål vi kan arbeide med, det er et underliggende spørsmål i all zen praksis, hva er jeg? Og kanskje er det et spørsmål som har betydning for hvordan vi forstår døden, og da også fødsel.
Hvis vi betrakter oss selv i lys av læren som ligger i hjertesutraen som vi resiterer, som er denne dialogen mellom Avalokitesvara og Shariputra, altså i lys av grenseløsheten, shunyata, kan vi forstå at “jeg” er ikke begrenset til en kropp og et sinn, at jeg ikke er begrenset innenfor det vi i konvensjonell forstand kanskje tenker om fødsel og død, som en start og en slutt. Det å forstå oss selv i lys av grenseløsheten, vil, kanskje, kunne være til oppmuntring. For gjennom læren om shunyata kan vi se at alle fenomener er grenseløse, at vi som fenomener, er grenseløs i vår eksistens. Vi er mao ikke begrenset til en kropp og et sinn, men er grenseløst knyttet sammen med alt som er. For eksempel: I hvert eneste øyeblikk i våre liv er vår kjærlighet, vår streben i ord og handlinger, alt vi sier og gjør, vår tjeneste for andre, vårt levesett, og en del av oss. Det fortsetter å være virkekraftig og aktivt lenge etter det er sagt eller gjort. Selv etter kroppen og sinnet ikke lenger er her i denne form, altså etter det vi kaller for døden har inntruffet, så er vi her fremdeles, gjennom alt vi sa og gjorde, vår streben, vår kjærlighet, for det fortsetter være virkekraftig og aktivt. Selvt etter minnet om “deg” er gått bort bevissthet, om du var her i 11 eller 70 år, er du i lys av grenseløsheten, alltid virkekraftig og aktiv. Så hvert øyeblikk teller. Hvert øyeblikk teller.
For å avslutte med et sitat og appell fra Dogen: “Liv og død er av ytterste viktighet. Tid svinner raskt hen og muligheter tapes. Hver og en av oss må strekke oss mot å våkne opp. Våkn opp. Ta tak og kast ikke bort livet ditt. “